Assentamento São Francisco, MST - Et stort skilt møter oss idet vi passerer porten inn til bosetninga. Plutselig befinner vi oss virkelig langt ute på landsbygda i ørkenland i Brasil - og det går opp for oss at det er her vi skal tilbringe de neste 3 månedene. Itta, Audun og Sigrid.
Bosetninga ligger omtrent 5 mil utenfor byen Petrolina, innerst i delstaten Pernambuco. Området ble okkupert av MST for 7 år siden, og fungerte de tre første årene som leir (acampamento) helt nede ved elvebredden, før det i 1998 ble bosetning (assentamento), ca. tre km. lenger opp. Rio São Francisco er forøvrig en av de største elvene i Brasil og skiller de to delstatene Pernambuco og Bahia i nordøst fra hverandre.
Her i bosetninga bor det i dag 60 familier, tett i tett med hver sin bakgård hvor det i de fleste husholdninger trasker rundt et dusin høns, noen geiter, et par hunder og gjerne et esel eller to. Esel med kjerre er forresten det eneste fremkomstmiddelet vi har her, men som regel går vi til fots uansett hvor langt vi skal, så det blir fort et par mil om dagen.
Familiene har også hver sin jordlapp nede på jordet, hvor det dyrkes frukt og grønnsaker i alle varianter; guava, pasjonsfrukt, bananer, mango, lime, løk, bønner, papaya og diverse andre frukter vi ikke helt vet hva er.
Vi har nå vært her i snart to uker og begynner å komme inn i et liv som nok kan minne om landlivet i Norge for rundt 200 år siden. Sigrid har vent seg til en tilværelse uten do og dusj - her foregår det meste ute i bakgården sammen med dyrene og naboer på alle kanter. Itta har havnet hos en familie som er så stor at hun ikke har sjans til å finne ut hvor mange som egentlig bor i huset eller hvem som er søsknene hennes.Vi lager mat på bål, rir på esel, dusjer med en bøtte vann som hentes fra en åpen tank i bakgården - hvilket forøvrig har ført til at Audun i likhet med mange andre beboere her går rundt med masse sopp på halsen - vi vasker klær for hånd og har ellers overhodet ingen peiling på hva som skjer ute i verden for tiden.
Vi bare vet at i morgen er det atter en ny dag på Sertãoen, og at vi garantert blir vekt av hanen som begynner å gale før halv fem hver morgen. Kanskje skal vi på jordet, kanskje ikke. Kanskje blir det cuz cuz til lunsj, ellers blir det garantert ris og bønner...
Så går sola ned kl. 18.00, det er kveld i Assentamento São Francisco og rundt kl 22.00 kryper vi hver til vårt under myggnettingen og drømmer fortsatt litt om god mat, alkohol, sjokolade, en iskald cola og diverse andre luksusgoder som vi vet vi må lengte lenge etter... Men vi har det strålende, ingen er syke og vi smiler masse hver dag!